Da jeg var en 9-10år gammel husker jeg at vi var på besøk hos bestemor. Bestemor heklet. Hun hekla som oftest duker, men også slike dukker. Jeg husker jeg syntes det så spennende ut å hekle disse kjolene og at jeg spurte bestemor om hun kunne lære meg det.
Nå kan det hende dette hadde vært litt for vanskelig for meg den gang, men jeg skulle ønske hun hadde sagt at hun kunne lære meg å hekle bestemorsruter først (eller noe). I stedet husker jeg at hun smilte lurt, men sa at nei det hadde hun ikke mulighet til.
Så gikk det noen mnd og julaften kom. Og hva lå innpakket i gaven fra bestemor? Ei lys jente med heklet blå kjole og dorull under skjørtet. Siden har hun stått først på rommet mitt og så på ei hylle på do.
I dag spurte sønnen min om å få se, og de få minuttene han lekte med henne er vel det meste hun har blitt lekt med noen gang.
Jeg blir vemodig de få gangene jeg legger merke til henne, tørker støv eller slik som i dag. Jeg håper at jeg ville handlet annerledes hvis jeg var bestemor, at jeg ville gitt gaven som er å kunne ett håndverk og minner om gamle hender rundt de små. I stedet for et ferdig produkt som jeg ikke egentlig ønsket meg...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar